vanære

Danish

Etymology

From van- (“mal-, mis-”) +‎ ære (“honour”)

Noun

vanære c (singular definite vanæren, not used in plural form)

dishonour

Inflection

Declension of vanære

common gender	Singular
common gender	indefinite	definite
nominative	vanære	vanæren
genitive	vanæres	vanærens

Verb

vanære (imperative vanær, infinitive at vanære, present tense vanærer, past tense vanærede, perfect tense har vanæret)

to dishonour

Conjugation

Conjugation of vanære

	Active	Passive
Infinitive	vanære
Present tense	vanærer	vanæres
Past tense	vanærede	vanæredes
Imperative	vanær
Present participle	vanærende
Past participle		vanæret
Gerund	vanæren

References

“vanære” in Den Danske Ordbog
“vanære,2” in Den Danske Ordbog

Norwegian Bokmål

Etymology

From van- +‎ ære

Noun

vanære m, f (definite singular vanæren or vanæra)

disgrace, dishonour (UK), dishonor (US)

References

“vanære” in The Bokmål Dictionary.

Norwegian Nynorsk

Etymology

From van- +‎ ære

Noun

vanære f (definite singular vanæra)

disgrace, dishonour (UK), dishonor (US)

References

“vanære” in The Nynorsk Dictionary.

This article is issued from Wiktionary. The text is licensed under Creative Commons - Attribution - Sharealike. Additional terms may apply for the media files.